“Og så kom skreia inn fra havet...” 2006
Videoinstallasjon og digitalt bearbeidede tegninger, Fiskemelsfabrikken.
Fra Fiskemelsfabrikken, utsnitt med videoprojeksjon.
Christiansen utforsker i sin videoinstallasjon stedet som myte og fortelling. Gjennom historier fortalt av mennesker med tilknytning til Stamsund, og egne barnetegninger om Lofotfiske tegnet etter historier fra Johan Bojers "Den siste viking" (1921), går hun i dialog med historien og de fysiske rammene for installasjonen; den nedlagte fiskemelsfabrikken.
Videoen viser et sammenhengende opptak av bølger og vann i skiftende lys. På lydsiden hører vi tre forskjellige stemmer som forteller hver sin historie. Stemningen er som ved leirbålet, historier fortelles, men det er ikke knitringen fra leirbålet man hører, men dønningene og måkeskrikene – kystnorges særegne lydkulisse. Det er et møte mellom den indre fortelling og den ytre realitet, mellom den kulturelle oppfattelse og naturen, havet. Det er også en fortelling om vår endelighet; historiene skifter, men havet fortsetter å rulle. Vi hører Hanna på 12 år forteller om “den store reisen på havet”, erindringene om reisen med oljetankeren som faren er kaptein på. Et annet perspektiv representerer fiskeren som gir dramatiske innblikk i livet som fisker på Lofothavet. Men vi får ikke bare presentert et ”internt blikk” gjennom de etnisk norske, men også et ytre blikk: Najat, en kurdisk kvinne fra Irak forteller om sin bakgrunn og stedet hun kommer fra og møtet med Leknes og Norge. Hun begynner å fortelle dette på kurdisk til en annen kvinne, men fortsetter på gebrokkent norsk. Lyden av havet og lyden av historiene veksler om å ha “hovedrollen”.
| Tekst og foto: Jannecke Lønne Christiansen og Janeke Meyer Utne |
En kort presentasjon av tidligere prosjekter Jannecke Lønne Christiansen har arbeidet innenfor flere sjangere; stedsrelatert kunst, maleri, foto og video. Som en rød tråd gjennom produksjonen hennes løper interessen for tid og persepsjon, og en poetisk tilnærming som bl.a. kommer til uttrykk gjennom den estetiske formen. De siste årene har hun vekslet mellom å drive med utsmykking, både som utøver og som kunstnerisk konsulent, deltatt i ulike kunstprosjekter og drevet med undervisning. Både i egen kunstutøvelse og i undervisningen interesserer hun seg spesielt for stedsrelatert kunst; det være seg kunst integrert i bygg, kunst i dialog med uterommet; - kunst som form og innholdsmessig forholder seg til stedet.
| “Vind i silke”, fra Present, Mårrådalen 1993 |
| Himmelbro”, fra Moxtrot, Roåker Gudbrandsdalen 199 | 5
“Mellom bruene”, Daisy 05, Lillehammer 2005Christiansen og Hosar laget fire installasjoner langs og i Mesna-elva, i strekket fra Jernbanebruen nord for Lillehammer stasjon til Mølledammen som ligger nedenfor Gudbrandsdalen Uldvarefabrikk. En kultursti følger elveløpet. Deler av denne stien kalles fra gammelt av ”Kjærlighetsstien”. Bruene preger det visuelle bildet av området og vekket Christiansens interesse. Stilistisk er de veldig ulike og gir utrykk for tidens gang. De gir også et monumentalt og urbant utrykk med sine betong og stål konstruksjoner. Stien løper under bruene og området brukes mest til rask gange til og fra jobb, eller som ”drikke og klinested”. Stedet er preget av tagging og forfall, noe som står i kontrast til det romantiske navnet.
“Mellom bruene”, Daisy 05, Lillehammer 2005Christiansens bilder av “gutt” og “jente” fremstår som en kontrast til stedets røffhet, samtidig som de gir assosiasjoner til reklameplakater, såkalte billboards. De spiller på også på selve reklameestetikken i sin sødmefylthet. Plassert som de er mellom jernbanebruas stålfelter blir de en sterkt kontrast til den eksisterende tagging. I bildet av jenta blir den lyse vårlige forventning forsterket av hennes utrykk, men kontrastert med en skarp rød farge. Bildet av gutten framstår som mer tvetydig. Kunstnere spiller på noe mørkere, en lengsel eller som noe foruroligende. Man spør seg hvem de er, hva er relasjonen og den forutgående fortelling. I ”blått bilde” som viser en enslig spaserende eldre mann har kunstneren trukket stiliseringen av motivet mye lenger, og skikkelsen framstår som konturer. Inntrykket forsterkes ved at kunstneres la et visuelt filter av vann over hovedmotivet. Motivet er således sterkt bearbeidet i forhold til utgangspunktet som er et gammelt svart/hvitt arkivbilde fra Lillehammer. Bruken av arkivmaterialet knytter det historiske og dokumentariske til vår tid, og fungerer som en referanse til stedet. Vann er også hovedmotivet i ”gult bilde” hvor abstraksjonen er trukket så langt at innholdet så vidt kan avleses
.
Arbeidene bindes sammen av skilt som antok samme formen som de kommunen har plassert ut langs stien og som inneholder kultursti-informasjon, men med et annet innhold. De gjentar motivene fra fotografiene, men er satt sammen med tekster som er hentet fra historiske kilder og er av både poetisk og dokumentarisk karakter. Avstanden mellom skiltene er forholdsvis stor slik at den forbipasserende vil lete etter sammenhenger underveis. Skiltene plassere verkene i forhold til det konkrete fysiske sted og til den historiske og mentale kontekst. Gjennom tekst og bilde referere til de til stedets “mytiske identitet” som kjærlighetssti.
Tekst: Jannecke Lønne Christiansen og Janeke Meyer Utne Foto: Jannecke Lønne Christiansen
Linker: CV www.kunstopp.no www.kulturnett.no www.kunstiskolen.no www.galleriz.no
Publikasjoner: Katalog: Tapt og funnet. Jannecke Lønne Christiansen. Tekst av Ingrid Blekastad, Lillehammer 2000